Tottenhams vinnerlag feirer pokalen...

Supportercupen 2007:

Tottenhams norske supportere er sikre på straffer

I tropehete om sviende sol ble årets supportercup på Voldsløkka en triumf for the Spurs, etter en målløs finalekamp scoret de på alle sine straffer og hentet med seg den største pokalen.

Av Asbjørn Nordem Karlberg

I en finale der Tottenham åpnet sterkest overtok Celtic mye av kommandoen etter hvert, men kom ikke nærmere scoring enn stolper og tverrligger...

Man kan kanskje si at kampene er for korte med sine 20 minutter uten pause. Men med kun fire målløse kamper i grunnspillet skulle man i hvert fall ikke klage. Og når de beste lagene spiller sin syvende kamp for dagen, er det mange slitne bein og hoder. Da er det kanskje godt at kampene ikke varer lenger.

Supportercupen er lagt på en fornuftig linje, et balansepunkt mellom de store og massive klubbene og de bittesmå som såvidt klarer å stille 10 friske spillere.

40 lag deltar, og da skal man ikke ha gode regnekunnskaper for å finne ut at det er mellom 400 og 450 spillere i aksjon. Klubber som Manchester United og Arsenal kan ha plunder med å skaffe gode lag - nettopp fordi de har så mange medlemmer. Småklubbene med 50 medlemmer, kar kanskje bare 10-15 mann mellom 14 og 70 år, hvor alle kjenner hverandre...

West Ham stilte med årets eldste spiller, Pär Arne Jacobsson fra Vänersborg på 66. West Bromwich kunne skilte med den yngste, 13 år gamnle Sebastian Dahl Olsen fra Halden. West Ham skrøt også på seg å ha de peneste jentene, noe vi tok for god fisk.

På morgenkvisten ble det passert 1000 spilte kamper i Supportercupen siden starten i 1991. Noen markering ble ikke gjennomført, men så er da ikke alle kamper heller spilt. I årets cup møtte for eksempel ikke Wolverhampton opp, og deres tre oppsatte kamper endte derfor 0-2. Man kan spørre seg hvorfor laget ikke bare strykes, men det ville blitt urettferdig for de andre lagene i den pulja, all den tid de seks beste puljetoerne skal videre til åttendelsfinale. La oss håpe Wolverhampton hadde glemt hvilke dag det var, og at de ikke lå i en grøft langs en eller annen landevei...

Nok om slikt... årets vinnerlag ble Tottenham, som slo Celtic i siste oppgjør. Jeg noterer meg at Celtic fortsatt er eneste skotske lag, og at de hvert år henter over en eller annen notabilitet. Denne gangen var det John Fallon som var gjest, mannen som voktet Celtics mål i verdensturneringen i 1967. Ingen småkar, med andre ord.

For resultater klikk her.

Supportercupens opprinnelse
Etter at Alex Ferguson ble ansatt som manager i Manchester United, blomstret min fotballinterresse igjen. Da United kom med i Europacup etter sin FA-cuptriumf i 1990, måtte jeg bare besøke ham for å finne ut om han var rette mannen til å skaffe oss et lenge etterlengtet ligamesterskap. Etter tre minutter på hans kontor var jeg overbevist. Jeg fikk overbrakt et sett innebandykøller, og tre kvarter med denne mannen fikk min United-interesse opp i førstedivisjon.

En glimrende ide
Et nattlig pottebesøk høsten 1990 fikk uante konsekvenser. Alle mine beste ideer blir unnfanget i søvne, og hvis jeg våkner på riktig tidspunkt, så kan det hende jeg husker dem i våken tilstand. Anyway (unna vei på norsk!!!), mens jeg lot det stå til, boblet ideen videre. Jeg gjorde meg grundig ferdig før jeg satte meg ved PC`en og forfattet et brev til Velibor Rnkovic. Ja, jeg vasket hendene godt, og pusset tennene...

Jeg hadde kommet i kontakt med Veli gjennom min jobb i avisa Fremtiden, og visste at han ledet den norske ulveflokken. Jeg inviterte ham til å samle sammen 11 norske ulver og spille fotballkamp mot 11 røde djevler. Jeg kjente nok United-supportere til å få i stand et lag. Veli tente på ideen, å spille med favorittlagets drakt var noe han gjerne ville.

Men ideen boblet enda litt videre – kunne vi kanskje samle fire lag til en turnering? Vi kunne jo invitere Arsenal og Everton, siden vi kjente folk av disse rasene... forresten, hvorfor ikke slå på stortromma og invitere til en åttelagsturnering?

Sammen valgte vi ut de klubbene som skulle inviteres. Og vi satte opp en liste over baner som kanskje kunne leies. En dato ble fastsatt. På et tidspunkt fikk jeg for mye å gjøre. Jeg hadde nylig stiftet to idrettslag, og et tredje sto for døren. Jeg hadde også begynt å føle en snikende sykdom som tappet meg for krefter, og jeg spurte Veli om han kunne greie resten selv. Og jada, han så kunne.

Han skaffet Pokal. Han skaffet bane. Han skaffet deltakende lag. Selv greide jeg å spa opp en stall av røde djevler – vi var så optimistiske at vi satset på 11-manns lag. 7-manns var da ikke fotball!

Økenavn...
Hvordan skal man få et lag ut av 11 totalt ukjente spillere? Ja, ikke bare var vi ukjente for presse, publikum og motstandere. Vi var like ukjente for hverandre... Hvem kan spille høyreback og hvem kan spille venstreving? Problemet ble løst ved at alle som meldte seg på, måtte fortelle hvem de spilte som. Alle fikk dermed klengenavn som tilsvarte deres spillestil. Veli ble Steve Bull og jeg ble Bryan Robson. Vanskeligheten besto for meg i å være Bryan Robson og Alex Ferguson samtidig. Men det løste seg jo...


Lokale lag
Den store dagen opprant med stekende sol og varm grusbane på Mjøndalens bandybane. Blant de åtte deltagende lag fant vi også Mjøndalen og Strømsgodset. Ikke alle «engelske lag» hadde lyst til å reise langt. Tilfellet Leeds voldte oss litt bry. Ved turneringens start hadde de tre mann. Noen sto på jernbanestasjonen i Larvik, mens andre ikke hadde meldt seg – i hvert fall ikke i sekretariatet. Rådslagning – alle rådyr er gode, heter det. Vi løste floka ved at alle lagene lånte bort en spiller til Leeds for å få 11 mann. Slik gikk det til at jeg spilte for både Leeds United og Manchester United, men nå er vel saken foreldet?

Som manager, midtbanemotor og kaptein i Manchester Uniteds tre kamper, ble jeg sliten. Som midtbanemotor (Strachan???) i to kamper for Leeds ble jeg mer enn sliten. Jeg var jo tross alt en gammel mann på 36. Unge lovende Veli dundret forbi meg i drepende tempo i internt møte, og jeg tror det endte med 2-6. Scoret han ikke dobbelt hat trick, montro? Mitt elskede United utslått, og så ble det svart. Det var diabetes som grep meg.

Finaledagen
Dagen etter var jeg kun tilskuer da semifinalene og finaler ble spilt. Kvitt eller dobbelt-mesteren Tom Syvertsen spilte finale for Arsenal i Nottingham Forest-drakt, men fikk likevel medalje. Til slutt fikk jeg æren av å overrekke pokalen til vinnerlaget. Jeg begynte så smått på en tale, men ble avbrutt av ivrige gooners med:
- Se å kåmmijenna, sleng over denna hersens bøtta!
Så var det ikke annet å gjøre da, enn å overlevere sølvtøyet til Arsenals kaptein. Og jeg var glad det ikke var Mjøndalen som vant. For de er jo ikke engelske, mener jeg...

Skrubbsår
Året etter deltok jeg igjen som herr Robson, og husker hvordan kampen mot Sheffield Wednesday endte. Med verdensrekord i skrubbsår. I en takling flådde jeg av huden fra høyre legg, oppover lår og skinke, rygg, skulder og arm, faktisk helt opp i hårfestet. Likevel stilte jeg opp til kvartfinale mot Leeds. 1-1 endte det, og straffekonk. Jeg er sannsynligvis den blodigste mann som noen sinne har scoret på straffespark på Mjøndalen Idrettspark.

At Supportercupen fortsatt lever, i beste velgående får jeg si, er grunn til å være stolt. Cupen har samlet fotballglade supportere, og store navn fra fotballens hjemland har vært på besøk. Hva de syns om «gale nordmenn» blåser vi i.

Tilbake til hovedsiden



Manchester Uniteds lagoppstilling i den aller første supportercupen. Layout: Velibor Rnkovic.


Manchester Uniteds lag under Supportercupen 1991. Foto: Fremtiden


De tre trofeene det kjempes om i Supportercupen.


Blackburn og Manchester City 2 utkjemper kamp nummer 1000?


Mange av lagene skaffer seg sitt eget partytelt.


Brentford var et nytt bekjentskap...


...mens Norwich er gamle kjente.


Oversikt over bane 3 og 4...


...fra stedet der Tottenham hadde slått seg ned.



Birmingham gjør seg klar til kamp.


Celtics lag 2 med John Fallon i grå striper...


Manchester Uniteds lagledelse foretar et bytte.


Manchester United 2 mot Derby 1 - en kamp som endte 1-1...


... til tross for stort press fra de røde.


Røde kors hjelpekorps er på pletten...


...når Wimbledons Ole Krokvik ble utsatt for et voldsomt overfall.


West Hams gjeng tilkaller seg oppmerksomhet...


... og vil vise fram turneringens eldste spiller, Pär Arne Jacobsson på 66.


West Ham påberopte seg å ha de peneste supporterne. Javel, skal ikke protestere...


Ikke alle så ut til å være klarert for spill...


mens andre så ut til ikke å ville spille.


ØyvindBråten i full fart ut for å justere "the scoreboard"...


... denne gangen tredje kamp i pulje B.


Speakertjenesten ble sikkert ivaretatt.


God utsikt fra speakerbua...


Turneringens yngste spiller, 13 år gamle Sebastian Dahl Olsen fra West Bromwich og Halden.


Deler av arrangementskomiteen i ivrig diskusjon... Bjørn Sundfær og Ray Tørnkvist.


Matthias gjør klar til finale.


John Fallon, den gamle keeperkjempen, benker seg for sluttoppgjøret.



Celtik foretar Roll Call før finalen mot Tottenham.


Tottenham Hotspur...


...presser Celtic...


...den første perioden.


Bedre straffer finnes ikke...


... vel kanskje denne?


Celtic opp i ledelse


...men Tottenham svarer.


Matchball - kun en straffe ble misset - da Tottenhams keeper overlister siste straffeskytter fra Celtic.


...da blir det sånn jubel.


Ballguttene sender fornøyde hjem. Det var prektige karer fra Lyn.


Celtic med maskoter etter finaletapet.


Tredjeplass til Queens Park Rangers.


Disse ble uplassert i år...


Nei, det er ikke Jimmy Johnstone som henter 2.-premien...


... men maskottene må også få være med.


Tottenhams keeper fikk premien for "Finalens beste spiller,".


Tottenhams kaptein henter den største bøtta...


...og så kan det feires! Takk for i år - vi ses på kunstgress i 2008!