26. utgave av Drammenselva Rundt

Min far lurte på om jeg orket å sykle den 22 kilometer lange løypa i år også. Jeg dro litt på det. Så fortalte han meg at han skulle. Og at barnebarnet hans skulle være med. Da slo jeg til, og gjorde meg klar for min 13. tur Drammenselva Rundt.

Av Asbjørn «Sittesåret» Karlberg


For 26. gang ble rittet arrangert - nok en gang på Kristi Himmelfartsdag. Velkledd og med vårpusset sykkel satte undertegnede seg på tohjulingen og fant ut at det måtte være «tynn luft» i dekkene. Min kones sykkel hadde ikke vært i bruk siden i fjor høst. Sønnen i huset prøvde de tre sykkelpumpene vi hadde, men ingen av dem passet til fruens gule Nakamura.

Jeg øynet muligheten til å stå over.

- De fikser det sikkert ved start, sa Junior optimistisk, og vi trillet de 500 meterne til Berskaug.

Riktig tenkt, og 1-0 til junior. Finn Engum kom med en underlig sak som fikk luft i Nakamuraens gummiringer. Så måtte jeg til pers allikevel. Nåja, jeg trøstet meg med at den første tredelen er den tyngste. Har man passert Ryghkollen, er det meste gjort.

Senior la trøstig i vei, og ble litt irritert da jeg sa jeg måtte stoppe litt underveis for å ta noen bilder. Han trodde selvfølgelig at jeg bare ville ha pauser.

Derfor lurte han meg forbi Gulskogen Stadion, der jeg ønsket å fotografere de som starter derfra. Han la ikke inn noen pustepause før Ytterkollen Grendehus. Der er det et årlig vaffelstevne på Kristi Himmelfartsdag. Det ble pause på Senior og undertegnede, mens Junior benyttet anledningen til å ta noen armhevninger. Den ungdommen!

Så tok vi strekningen over Ryghkollen og inn i Mjøndalen sentrum i ett drag. Bare en stopp for å fotografere dem som heseblesende tråkket oppover sandtaket. Men de var visst i finere form enn jeg hadde ventet.

Ved stempling i Mjøndalen er det noen som vil ha seg en is. Svein Erik kjørte hele turen i sulky, men isen smakte like fortreffelig som for storebror Jens Kristian. Han tråkket som en storkar hele turen selv.

Mjøndalsbrua passeres mens solen stikker frem, og enkelte stopper for å mate de dærre store fuglene med lang hals - såkalte stygge andunger eller noe... Personlig var jeg mer interessert i å snu nesa mot Vinnes og Berskaug for målpassering. Det er merkelig, men hjemlengsel kan liksom gi et par graders ekstra helling nedover mot Drammen...

Mens rompa begynte å bli sår og lårene stivnet gradvis, ble det klart at alle tre kom til å klare å komme i mål. Nå er det jo bare 22 kilometer, da - så det blir nok en tur neste år også. Dersom det passer sånn, mener jeg!

Tilbake til hovedsiden



Tredje sykkelpumpa greide heller ikke å få luft i
slangene...


...men denne greia til Finn Engum klarte brasene.


Herr Ovenstad melder på tre deltakere.


Enkelte deltakere hadde ikke råd til to hjul, stakkar!


Trio med Bumba, het et orkester i 60-årene. Her vår
versjon, med tre generasjoner før start. Hvem er
sprekest?


Ved Ytterkollen Grendehus ble vaflene servert av Anne Mari Skjefstad og Anette Stryken.



Enkelte kan ikke la være å brife...


Tyngste bakken - over sandtaket ved Ryghkollen.


Syklister i alle størrelser, fasonger, kjønn, farger og
alle grader av kondisjon.


Svein Erik minstemann, storebror Jens Kristian og pappa Tom Rune Berthelsen tok en pause i Mjøndalen - og isen smakte aldeles fortreffelig.


Noen stanset for å mate endene.


Ved Solbergmoen begynner man å nærme seg mål, et diplom eller et gullmerke - samt en banan og et krus saft.