Nr. 8

Welcome to

Maine Road

Forhåndsomtale av «Tippekamp» NRK
Lørdag 12. desember 1990
Manchester City-Tottenham Hotspur
Av Asbjørn Nordem Karlberg

Ettermiddagens tippekamp spilles på Maine Road i Manchester, hjemmebanen til de lyseblå fra Ardwick. Byens lillebror, som nyss kom opp fra andredivisjon, har akklimatisert seg, og det er ikke mulig i skrivende stund å se på tabellen hvem av de to Manchester-lagene som er lillebror i byen. Ingen av dem vil vedkjenne seg stempelet, og derfor er en seriekamp (eller en hvilkensomhelst kamp mellom de to) aldri forhåndsbestemt i utfallet.

Om den ene klubben skulle lede ligaen og den andre være på vei ned i andredivisjon, spiller det ingen rolle når lagene møtes. Vinnerne er Kings of Manchester helt til lagene møtes neste gang. Og taperne må gå med oppbrettede krager og nesa i bakken inntil da.

Manchester City startet opp som en liten lokal klubb borte i Ardwick-området i 1892, og spilte på en bane som lå vegg i vegg med ei krydder-mølle. Dette la en meget spesiell lukt over stadion, og Ardwick FC hadde da også økenavnet «Spice Boys». Senere flyttet de litt rundt i området, før de slo seg ned på Maine Road i 1923, og da hadde de for lengst byttet ut navnet Ardwick med det grandiose og mer amisiøse Manchester City. Da de forlot sin forrige bane Hyde Road, solgte de hovedtribunen til Halifax Town. Kjøpesummen var tusen pund, og tribunen gjør nytten for Halifax den dag i dag.

Du vil sikkert i løpet av kampen begynne å lure på om spillerne er dårlig trent. Eller kanskje syns du de ser små ut? Men da skal du huske på at Maine Road har den største gressmatten i ligaen, og det er ikke få kramper som har stabbet rundt på såre føtter ute på dette gresset på slutten av harde bataljer i sludd og søle. Og ikke bare er spillebanen den største i ligaen. Selve stadion er også den største, og har tilskuerrekorden for både liga- og cupkamper. I 1948 var 82 950 tilskuere til stede da Manchester United møtte Arsenal i seriekamp, og bare uker senere troppet 81 000 opp for å se United i cupkamp mot Yeovil.

Begge noteringer står den dag i dag, og begge er altså satt av naboen fra Old Trafford. Siden United og City delte bane fra 1945 til 1950, var det om lag 70 000 mennesker der hver eneste lørdag! I 1946 hadde således Maine Road 2 250 000 tilskuere, også det en rekord - som sannsynligvis vil stå så lenge det sparkes fotball i Storbritannia.

På fargebildet til høyre vil du kunne se det hvite taket på den åtte år gamle hovedtribunen. Det vil si, det er bare taket som er åtte år gammelt. Resten av tribunen er atskillig eldre. Selve taket er laget av glassfiber, og skal etter sigende tåle syv fot snø. Våt nysnø? spør jeg meg. Det er underlig at City valgte å bygge et slikt tak, i stedet for å la det mye lavere taket til venstre fortsette rundt hele banen, slik det gjør på Old Trafford. Men resultatet er nå en gang et stadion som er trivelig tross størrelsen - enten det er dagslys eller flomlys, så er det lyst og koselig på Maine Road. Bare du ikke får sitteplass bak mål. Da bør du helst måle en meter og femti eller mindre hvis du har tenkt å beholde knærne. Og hvis du har tenkt å se noe særlig, bør du helst være over 1,80! Den som ser bra og ikke har vondt i knærne på Maine Road, ser unektelig noe snål ut!

Så får vi håpe at værgudene er noe mer velvillig innstilt denne helgen, og lar oss få se den kampen vi har gledet oss til. Reservekampen sist uke var ikke akkurat god reklame for engelsk fotball. Både spill, kommentarer og produksjon var annenrangs. La oss håpe det ikke blir sju fot snø i Manchester i dag! Det er grenser for hva varmekablene på Maine Road greier!

God kamp!

Til forrige tippekamp
Til neste tippekamp
Til sesongen 1990-91
Til sesongen 1991-92
Til sesongen 1992-93
Til sesongen 1993-94
Til sesongen 1994-95
Til sesongen 1995-96
Til sesongen 1996-97
Til sesongen 1997-98
Til sesongen 1998-99
Til sesongen 1999-2000
Tilbake til oversikten

Tilbake til hovedsiden





Maine Road anno 1925.


Maine Road anno 1991.